Tlf. 61 29 50 986 Timaios Musikk Artikler Å velge bue Om buer Om buehår Strengenes vanskelige liv Om strenger Kontakt oss Bestilling Tilbake til toppen Tilbake til toppen Tilbake til toppen Tilbake til toppen Tilbake til toppen

Om buer Denne artikkelen inneholder stoff om følgende emner: Litt fra buens historie Fernambuk, treet som skaper mesterbuer En mester finner sitt materiale Moderne materialer Hestetagl, stoffet som skaper toner Buemodeller Gull, sølv og elfenben Som når det gjelder en rekke andre ting innen strykeinstrument familien,er også buen ukjent land for de fleste, rent bortsett fra utseendet. Buer fås fra 250 til 250 000 kroner, og det er ikke alltid klart hva det er som gjør prisforskjellen. I det første tilfellet egner den seg vel best som kløpinne, i det andre tilfellet har man nok landet på kunstauksjon hos Sotheby's i London og overvært salget av en antikk Tourte-bue. Jeg vil her ganske kort prøve å forklare litt om hva som i vanlige tilfeller skaper prisene og kvalitetene. Litt fra buens historie De aller første hentydninger til at et instrument ble spilt med bue, finner vi fra det mellom-asiatiske området på 800-tallet. Siden spredte buen seg hurtig utover, særlig med de musikkinteresserte araberne. Buen utviklet seg underveis, fra en bue i pil-og-bue-forstand til det vi i dag oppfatter som en musikkbue. Dette bildet er et stykke historie. Det er sannsynligvis den eldste avbildningen som finnes av en musikant som spiller med bue. Det er fra et såkalt mozarabisk bibel håndskrift som stammer fra tiden rundt 920 til 930. Mozarabisk kommer fra det arabiske ordet mustarabi som betyr noe sånt som "fremmed blant arabere". Dette var en betegnelse som ble brukt om kristne spaniere under arabisk overherredømme. Nå hadde altså buen nådd Europa. Der spredde den seg utover som følgesvenn for instrumenter som fidle, rebec,gambe, fram til fiolinen slik vi kjenner den idag oppsto rundt 1580. De klassiske italienske fiolinverkstedene leverte sine instrumenter med egenproduserte buer som tilbehør, og vi kjenner lite til buebyggerne og deres teknikker. Buens historie trer ikke klart fram i lyset før med Tourte og Dodd, og dermed den moderne buen, rundt år 1800. Rundt 1800 skjedde det nærmest en revolusjon i fiolinverdenen. De store fiolinvirtuoser som utviklet seg med Mozart, Haydn og den unge Beethoven var medvirkende til dette. Fiolinen slik man kjente den til da, var det vi i dag kaller barokkfiolinen. Den hadde rett, kort, tykk hals, kort gripebrett, svak bass bjelke, lav stol etc. Dette ble et for veikt instrument for de moderne komponister og fiolinvirtuoser. Det var særlig de franske fiolinmakerne som distanserte seg fra den gamle modellen og skapte den moderne fiolin. Dette ble en utvikling som bredte seg svært raskt, og fransk mennene spesialiserte seg på ombygging av alle de kjente og mindre kjente klassiske fioliner. Det lykkedes de med i en slik grad at slike instrumenter i orginal utførelse er en sjeldenhet. Og nå var ikke den gamle buen bra nok for de nye instrumentene. Den var for lett og spinkel, og var spent i bue den motsatte veien av det vi kjenner i dag. Slik det alltid har vært, når tiden ønsker noe nytt, dukker det opp noen som kan skape denne forandringen. Franskmannen Francois Tourte (1750? -1835), utdannet urmaker, og engelskmannen John Kew Dodd (1752 - 1839), bøssemaker, blir regnet som skaperne av den moderne buen. Noe ingen av dem ble rike av. Tourte og Dodd ble også de første som merket sine buer med navn. I ettertid er det Tourte-modellen som har fått gjennomslagskraft, selv om forskjellene ikke var store. Fernambuk, treet som skaper mesterbuer I dag lages buer av forskjellige sorter tre, og glass- eller kullfiber. En prima trebue lages av tresorten fernambuk. Denne dyre og ukjente tresorten er det verd å bruke litt tid på. Da portugiserne kom til det landet som siden skulle kalles Brasil, rundt år 1500,var det først en skuffelse. Der var det ingen metaller og slike ting som oppdagerne var så begeistret for, bare en masse skog. Men så oppdaget man at det fantes mengder av braziltre i disse skogene. Braziltre er trær som er nær beslektet med erter og vikker. Kjerneveden inneholder store mengder garvesyre og fargestoffer, spesielt i fargene fra gult til rødt. Det var noe man hadde bruk for i Europa. Tekstilindustrien var i oppsving, og man manglet fargestoffer. På grunn av tyrkernes overtakelse av middelhavs- området, var europeiske fargere avskåret fra purpurmuslingen, som hadde levert den flotteste fyrstelige røde farge.Noe av den fineste rødfargen fikk man fra treet som idag har det latinske navnet Caesalpina echinata Lam. Det ga en glødende rødfarge, spesielt på silke. Dette treet ble utskipet fra Pernambuco i det nordøstlige Brasil, og fikk sitt navn etter utskipningstedet. På den annen side fikk landet Brasil navn etter fargetreet. De innfødte felte trærne og hugg vekk ytterveden. Kjerneveden, som var "av et bens tykkelse" som det står i en tidlig reiseskildring, ble båret fram til utskipningshavnen. Vel framme i Europa ble det raspet til pulver og solgt til fargeriene. Raspingen var med datidens metoder et grisearbeid, og ble ofte lagt til fengsler og tukthus. I Norge vet vi at det ble raspet fargetre ved tukthuset på Kalvskinnet i Trondheim.Det var fargeekte saker, og man kunne lett se på de forskjellige tukthuskandidatene hvilken farge de raspet. Etterspørselen etter fargetre var enorm. Alt tidlig ble det mangelvare, og prisene var svært høye. Først da anilinfargene kom på atten hundretallet fikk brasiltreet avløsning, men da var de store skogene tildels borte. En mester finner sitt materiale Den store nyskaper av strykeinstrument-buer var Francois Tourte (1747-1835). Han gjorde forsøk med alle tresorter som var tilgjengelige, og fant at nettopp den tresorten som ga den dyreste og beste fargen, også var det dugeligste materialet til buer.Nettopp på den tiden han gjorde sine forsøk, var fargetre- prisen på sitt høyeste i Frankrike. På grunn av krigen mellom England og Nordamerika var importen til Frankrike forbundet med store vanskeligheter, slik at prisen gikk opp i 7 franc for pundet, noe som på den tiden var uhyrlig. Man har aldri i ettertid funnet noe treslag som har hatt bedre egenskaper til buebygging enn fernambuk. Men det er etterhvert nesten utryddet, og så sjeldent og dyrt at bare råmaterialet til en bue lett kommer opp i flere hundrelapper. Det er i dag opprettet en rekke plantasjer som et forsøk på å avhjelpe mangelen, men etterspørselen er stor og voksetiden på trærne sørgelig lang. En rekke av de andre brasiltresortene brukes til billige buer. Prisen er under tiendeparten av prisen på fernambuk, men kvaliteten står desverre ofte i forhold til prisen. I dag har man begynt å gjøre forsøk med andre sorter tre og materialer til buer. Av sorter som tidligere har vært i bruk, kan man igjen se slangetre (snakewood, Piratinera guianensis), en vakker brun-gul-sort mønstret ved med stor tyngde og fasthet. Det var et populært buemateriale i barokken. I tillegg til sitt vakre utseende leveres den gjerne med fancy garnityr, som f.eks. frosk i 10 000 år gammelt mammutelfenben og alt synlig metall i gull.Dette gjør prisen fancy også. Til nå har slike buer hatt mest interesse på det amerikanske markedet. Moderne materialer Et moderne materiale til rimelige buer er glassfiber. Glass- fiberbuer har fått rykte for å være tunge og stive, men kvaliteten har økt sterkt i løpet av det siste tiåret. Etter min mening er glassfiber et bedre alternativ enn masseproduserte trebuer i billig brasiltre. De første årene ble glassfiberbuer levert med glassfiber håring, men det ble aldri populært og er noe de fleste har gått bort fra, til fordel for vanlig hestehår. I forrige århundre ble det laget buer av stål som en tid oppnådde stor popularitet, og i vår tid finnes det en bue med aliminiums- kjerne og plast overtrekk som er i bruk på mange musikkskoler o.l. Et nytt og godt alternativ idag er kullfiberbuer. Dette er et "romfarts-materiale". Det ble tidlig brukt til fluestenger og man ble imponert over hvilken utrolig stabilitet,styrke, spenst og kontroll det gav. Dette fikk bueinteresserte til å eksperimentere, og som ofte før ble det Frankrike som ble ledende i utviklingen. I dag finnes det på markedet en rekke merker kullfiberbuer av utrolig spennede kvalitet. Den eneste logiske invendingen mot kull- fiberbuer er at vi ikke kjenner til hvordan materialet eldes, og om det i løpet av mange år evnt. forringes. Hestetagl, stoffet som skaper toner Når det gjelder selve svingningsskaperen, nemlig buehåret, er det til nå ikke funnet noe som kan erstatte hestetagl. Problemet er at det blitt mye færre hester,og tagl er følgelig vanskeligere - og dyrere - å få tak i. I tillegg går hårene gjennom en møysommelig prosess med vasking, sortering og bunting. Så innen det kommer fram til buemakeren, gjerne i form av en 6 grams bunt i plastikkpose, har prisen blitt svært høy. Kontrabassbuer hårer man gjerne med svarte hingstehår. De er grove og sterke, men kontrabassen trenger tøffe saker. Alle andre buer ønsker vi å håre med naturlig lyse hestehår. Slike hår er mye tynnere og mer elegante. Det er ønskelig med hingstehår her også, men det er fordi hoppehaler av naturlige årsåker gjerne er litt gulere. Det beste og dyreste vi har, er ekstra lyst mongolsk hingstehår som er svært spenstigt,lyst og fint.. Deretter kommer japansk naturhvitt. Når det gjelder kinesisk naturhvitt hår, bruker vi det selv, og det blir også brukt av velrenommerte buemakere. Kinesisk hår har jevn, fin kvalitet og sortering, og det er rimelig i pris. Man kan også få lysegrått naturfarget hår. Det er billigere, og ser selvfølgelig ikke så elegant ut, men det ikke noe i veien med kvaliteten. Hvis ikke utseendet er av stor betydning, er dette sterkt og godt hår. Bleket hår er selvfølgelig hvitt og pent, men det er dyrt i forhold til kvaliteten,som nok påvirkes en god del gjennom blekeprosessene. Buemodeller Skal vi se det svært forenklet, finnes det i dag to grunntyper av den moderne buen, nemlig det vi kaller Tourte-modellen, og en type som må anses som en forfinelse av Tourte. Den kalles Voirin-modellen etter den vi tror var den første til å lage den. Tourtemodellen er vi fortrolige med, siden dette er den modellen som brukes av praktisk talt alle buemakere i dag. Tourte selv lagde svært lette buer, de kom sjelden over 55 g, i tråd med datidens spillestil. I dag mener flertallet av fiolinspillere at en bue mellom 58 og 62 g er det ideelle, men tendensen går i retning av enda litt tyngre buer. Voirinbuen er et ekstremt utrykk for lett vekt med stor styrke. Vedmassen er reduserttil et minimum, med en tynnere hodeprofil og spesielt tynn stang ved hodet.Den har også et lavere hode og frosk slik at det blir mindre "luft" mellom hår og stang.I til- legg har den en annen bøyningsgeometri. Tourte begynner temmelig rett i nærheten av frosken, mens krummingen øker på fra midten og utover. Stangen er slik utformet at tyngdepunktet - for spilleren - synes å ligge i øvre del. Hos Voirin-modellen starter krummingen umiddelbart ved ved hånd- grepet, slik at tyngdepunktet synes å være rundt midten eller nærmere frosken. Som alle vil forstå, blir Voirintypen svært lett, noe som for hundre år siden ble meget berømmet. I dag anses det som en ulempe. Problemet løses til en viss grad ved at de fleste Voirinbuer idag monteres med gullplate i stedet for elfenben i spissen,og at alt metall i frosken også er gull. Slik får denne buen en mer passende tyngde for vår tids smak. Det som har gitt en utvikling i retning tyngre buer, og særlig Tourte- modellens nærmest enerådende plass, er igjen en utvikling i tidens smak i fioliner. Vi har fått større konsertsaler, noe som krever større lydstyrke. Derfor har vi fått en enda kraftigere fiolin, som krever tyngre strenger. Ofte brukes metall både i kjerne og spinning, mens langt opp mot vår tid var lette tarm- strenger enerådende, med g som den eneste strengen med omspinning. Tourte-buens popularitet skyldes også at de fleste liker følelsen av at spensten er meget jevnt fordelt, fra frosk til spiss. Det er i hvertfall slik det skal kjennes hvis buemakeren har forstått Tourte-konseptet riktig. Gull, sølv og elfenben Når det gjelder priser ser vi at billige buer er montert med nysølv i frosken, mens dyrere buer er montert med sterlingsølv, og de aller dyreste har alt metall i gull.Her må man ikke bli forledet til å tro at det er metallet alene som bestemmer prisen. Det er slik at bruken av metall, og frosker av forskjellig kvalitet,forteller om den enkelte buemakers vurdering av sine buestenger. På de enkleste stengene settes det gjerne en frosk uten noen form for pynt og med nysølvs beslag.På neste trinn settes det på en frosk med enkelt perlemorsøye. Neste trinn er med "pariserøye", det er et perlemorsøye med en metallring rundt. Så blir det enkel frosk med sterlingsølv, frosk med enkelt øye og sølv, frosk med pariserøye og sølv, og til slutt finere og finere garnityr i gull. Froskematerialet varierer også; fra enkle til finere kvaliteter ibenholt, til skilpadde, horn og mammutelfenben. Dette er med andre ord et svært relativt system som bare forteller om buemakerens subjektive oppfatning av sitt materiale og dyktighet. Det skal ikke ses bort fra at det er også er rom for endel lureri her. Til slutt kan vi bare si at buekjøp er en tillitssak, og sterkt avhengig av din egen vurdringsevne. Er du usikker, bør du få hjelp av mere kyndige, men til syvende og sist er den buen bra for deg som du liker best, sett i forhold til prisen. Lykke til! Tilbake til toppen